Lars Elling

2022 - 3 - 24

«Som å befinne seg i et gammelt hyttebibliotek» (NRK)

De språklige bildene av hovedstaden og omegn rundt forrige årtusenskifte fenger mest i Lars Ellings kunnskapsrike Oslo-roman.

Det er som å befinne seg i et gammelt hyttebibliotek, der bøker om politikk, historie, naturvitenskap, geografi står litt om hverandre. Utgangspunktet er en «dysfunksjonell generasjonskonfliktbolig», for å sitere datteren i huset, som befinner seg på Nordstrand øst i Oslo. Kanskje er Elling her litt for tett på sin egen livshistorie? Lars Elling er på sitt aller beste når han befinner seg inne i bestefarens fortelling. Omstreifere og kullsviere på bunnen. Ørreten venter på den rette fluefisker, hvis ikke oteren kommer deg i forkjøpet.

Post cover
Image courtesy of "VG Nå"

Lesefest! Bokanmeldelse: Lars Elling: «Fyrstene av Finntjern» (VG Nå)

Det er en fest å lese Lars Ellings strålende, eventyraktige og dypt originale roman!

Personligheter som hever seg langt over de hverdagslige, grå skikkelsene norsk samtidslitteratur ellers er så fylt av. I pausene mellom slimharkingen forteller han Filip historien fra 1914, som er bokens andre tidslinje. Det er lenge siden jeg har lest en norsk roman med større språklig overskudd og mer fengende personer enn i «Fyrstene av Finntjern». Det er som om Tom Sawyer og Huckleberry Finn har valgt Holmenkollbanen i stedet for Mississippielven. Og det er her, i skildringene fra Oslos egen villmark, at Elling virkelig viser seg som en fullbåren dikter. Det er snakk om en generasjonsbolig som han deler med søster, foreldre og besteforeldre.

Anmeldelse: Lars Elling «Fyrstene av Finntjern» Vakkert, men <span ... (Dagbladet.no)

BOK: Lars Elling er en anerkjent billedkunstner og bokillustratør. I romanen «Fyrstene av Finntjern» skriver han både poetisk og kunnskapsrikt, men hangen ...

Fortellerteknikken gir også partier med barnets blikk et noe overflatisk preg, som da Filips bestefar og grandonkel som barn studerer et kart over Oslomarka: «Det er som om de blir til fugler. De ligger på vingene og fanger inn det hele med skarpe rovfugløyne». Her går det så kjapt at det er vanskelig å henge med uten å lese setningene om igjen. Det tar lang tid å skjønne at det er Filip som forteller. På godt vis får det fram kjærligheten som etter hvert vokser fram mellom Filip og bestefar. En innstilling som forsvinner i takt med at bestefaren forteller om en barndom som innebar somre alene med broren i skogen, på oppfordring fra faren for å lære å klare seg selv.

Explore the last week