Jonas Gahr Støre

Påsken er tid for ettertanke for Jonas Gahr Støre. Aller helst går tankene til de nærmeste; kona Marit, deres tre barn, søstrene, og hans avdøde mor og far.

Det var folk som var kommet langveis fra i mange av jobbene, og de behandlet menneskene som bodde der på en veldig respektfull og fin måte. – Som statsminister må du møte verden som den er, og det jeg ønsker å oppnå nå, er at vi klarer å møte de utfordringene vi står overfor på en måte som ikke rammer sårbare mennesker. En gang i tiden fikk russerne det for seg at et sirkelrundt skip, som knapt stakk over vannet, var løsningen for å erobre verdenshavene. På grunn av morens demens, måtte de finne det Jonas tidligere har omtalt som en egen tone og rytme sammen. – Vi har også en tillitskultur i det norske samfunnet, som vi nordmenn ofte tar som en selvfølge. Det at vi kan finne sammen om brede løsninger. Det tror jeg vi har sett spesielt i pandemitiden, som vi har klart oss gjennom uten store demonstrasjoner. Det er en reise vi har vært på sammen. Det tror jeg er begrunnet i tillit, og også en av grunnene til at vi har forholdsvis små forskjeller her hjemme. Det ville bekreftet at det ikke er alt som går framover. – For å komme dit måtte vi trekke på skikjelke, så det var ganske strabasiøst. For trebarnsforeldre må det ha vært ganske mye styr, men jeg husker at det var veldig stort for meg. Det aller viktigste er flokkens betydning, og det å stille opp for hverandre og å gi hverandre omsorg, understreker 61-åringen. Når jeg sitter og blar i den loggboken, ser jeg at halvparten av bøkene omhandler andre verdenskrig, både på norsk og på engelsk. – Da jeg var liten, handlet det om å være ute.