Erlend Ropstad

La det være litt mer space og synth og mindre bredbeinte gitarriff. Jeg fikk utløp for det på bikkjeskiva sikkert, jeg vet ikke. Det var bare ei sånn skive jeg følte for å lage denne gangen, forteller Erlend Ropstad ...

Ikke bare fordi jeg lagde en spilleliste til Stjernepose på P13 med det som tema nettopp, men det er et oppheng jeg har nå. Jeg har ikke testa å spille i 2022 ennå, så jeg vet ikke om ting har blitt bra igjen, men de konsertene jeg har vært på tyder vel på at det kan ta litt tid for folk å slippe taket i frykten og holde disse crowdsurferne oppe. Nå er jeg litt mer relaxed med det at jeg må rekke å gjøre alt jeg har tenkt, og bare koser meg, forsøker å ha overskudd og lager den musikken jeg føler for. Men det er litt trist at jeg ikke har sjekka det ut før, vi har mange felles venner og kolleger. - Her er jeg aldri rett mann å spørre. Jeg henger bak. Noen konserter på høsten i 2021 føltes veldig bra, at det var den samme gamle følelsen, men de fleste var med et publikum som var en del mer behersket og litt skvetne. Og så har jeg jo et klart paradigmeskifte i 2012-13 da ting ble skrevet på norsk. Siden livet ble rimelig hamsterhjul og ganske kjedelig i 2020 og 2021, var det fint å reise litt tilbake til den tiden i låtskrivinga mi, forklarer han. Og så sendte jeg Bleachers siste og noen andre plater jeg hørte på i 2021 til Roar Nilsen og ba ham om å gjøre klar studio. La det være litt mer space og synth og mindre bredbeinte gitarriff. - Jeg gikk litt tilbake til røttene i tematikken her. Det byr på litt mindre gitarriff, og mer synther.