Doctor Strange in the Multiverse of Madness

Den første fasen av Marvels filmatiske univers introduserte en samling superhelter som samlet felles krefter i kampgruppen «The Avengers».

Selv om «Multiverse of Madness» ikke helt fungerer som en del av Marvel-universet, fungerer den desto bedre som en erketypisk Sam Raimi-film. Dette er hans første film som regissør på ni år, og for oss som er gamle fans av er det en sann fornøyelse å se ham leke seg med mye overskudd igjen. Og for oss som satt stor pris på den banebrytende kabelserien «WandaVision» føles det tilsvarende skuffende at Wanda Maximoff traumatiske livsleksjoner nærmest nullstilles for å presse henne inn i rollen som endimensjonal superskurk. Så det er kanskje ikke annet å forvente enn at resultatet føles temmelig kaotisk, episodisk og ufokusert. Dette er imidlertid ikke den Doctor Strange vi kjenner fra tidligere Marvel-filmer, men en alternativ utgave fra et annet univers. «Doctor Strange in the Multiverse of Madness» forsterker inntrykket av at Marvel-sjefen Kevin Feige mangler en klar slagplan om den videre retningen i Marvel-universet – rent bortsett fra å introdusere stadig flere superhelter i et stadig mer fragmentert og usammenhengende univers. Selv etter fem filmer og seks kabelserier er det vanskelig å påstå at denne Marvel-fasen beveger seg mot et felles mål, eller engang gir oss konturene av en større historie.