Nas

«Nas er helt legende, as!» bryter det ut fra en spent og ivrig tilskuer. Selv så forsøker jeg å begrense mitt eget bruk av dette ordet. Det er for lengst blitt ...

Man kan spekulere i hvorvidt han hadde vært mer tjent på å stoppe opp litt lengre mellom låtene, og forsøkt å ta i bruk publikum i større grad. If i Rule the World har ved hjelp av små endringer i komposisjonen funnet en ny energi, og Nas’ a capella rap på siste vers av Memory Lane mottas med stor jubel. Så fort tilskuerne i salen hører de støvete akkordene og boomye rytmene fra Illmatic, reagerer de med stor jubel. Fordi Nas er en legende, i ordets rette forstand og betydning. Jeg finner meg en plass litt lengre bak i Galleriet i det utsolgte Sentrum Scene. Klientellet er variert, hvor de yngste befinner seg i de tidlige tjueårene, mens de eldste stanger i femtiårstaket. Setene er så tett satt sammen at det er vanskelig å vike blikket vekk fra de store telefonskjermene som tilhører publikum fremfor meg. «Festen i går var helt legende, liksom». Likevel føler jeg at begrepet ligger og kiler fremst i fingertuppene da jeg skal skrive denne omtalen.