Nasjonalmuseet

Argumentene mot sammenslåingsprosessen av de fire museene Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet i Oslo og Norsk Arkitekturmuseum har ...

Den norske kunstarven er endelig kommet i hus, og nå er det opp til oss, Staten som økonomisk premissleverandør og museets ledelse å forvalte ansvaret det er å holde det levende i et uoverskuelig framtidsperspektiv. Og det er det som er nøkkelen til det nye Nasjonalmuseet, det er bygd for framtiden for å vise både fortiden, samtiden og tegnene til det som skal komme. For å komme dit går vi opp til Lyshallen, med sin viltvoksende åpningsutstilling kuratert etter «det får bære eller briste»-metoden. Lena Trydals allerede herostratisk beryktede malerier av den norske kongefamilien er noe av det første som fanger øyet i det man kommer opp i rommet, og man skal være konservativ av en hittil ukjent grad om man lar seg provosere eller støte av dem. Det tilbaketrukne inngangspartiet fra museumsplassen mot sjøsiden åpner opp i en stor, luftig, oversiktlig og monumental vestibyle, og innover derfra følger man oppdalsskiferens gnistrende grå linjer også på innsiden inn mot de store trappegangene opp til annenetasje eller inn mot verksteder og visningsrom på første plan. Når man kommer ut på taket, som også brukes som visningsarena, nå ved åpningen tilknyttet «Jeg kaller det kunst», tegner bygningslinjene seg tydelig i landskapet. I tillegg kommer en rekke andre visningsrom, ikke minst den store Lyshallen der åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» møter nybyggets første publikummere med 150 verk av kunstnere som da prosjektet ble planlagt ikke var innkjøpt. Men allerede i inngangspartiet blir man stående ved Maret Anne Saras «Pile o’Sápmi», et av de mest betydningsfulle kunstverkene i nyere tid som gjennom den sentrale plasseringen i Nasjonalmuseets vestibyle løfter fram den samiske kunsten også på overordnet vis. Nasjonalmuseets ledelse har i mellomtiden vist en så defensiv holdning til sitt oppdrag som norsk kunsts fremste, største og viktigste institusjon, at det grenser til arroganse. Men uansett vil mange føle at dette blir som å komme hjem, og er man glad i norsk kunst- og kulturhistorie, gjerne sett i et internasjonalt perspektiv, kan inntrykket av samlingen slik den nå presenteres ta pusten av noen hver: «Brudeferden i Hardanger», «Vinternatt i Rondane» og «Skrik» selvsagt, men også Kitty Kielland, John Savio, Hannah Ryggen, Theodor Kittelsen, Per Inge Bjørlo, Kjartan Slettemark, Mathis Faldbakken, Torbjørn Rødland, Arne Korsmo, Sverre Fehn, Inga Salo Jæger, Gerhard Munthe, Torbjørn Kvasbø og albumomslaget til Mayhems «De Mysteriis Dom Sathanas» med Nidarosdomen. For å nevne en brøkdel. Og ikke bare det, når det nye Nasjonalmuseet åpner vil man se effekten av å samle hele den store samlingen med alt fra Tidemand og Gude til Munch, Bjarne Melgaard og Grete Prytz Kittelsen under samme tak. Det skjer i rom etter rom i det store utskjelte bygget på Vestbanen i Oslo, tegnet av arkitekten Klaus Schuwerk som mildt sagt har bidratt til støyen rundt Nasjonalmuseet nå like før åpningen 11. Prosessen kulminerer nå i den nye 56.000 kvadratmeter store bygningen Nasjonalmuseet, med en prislapp på over 6.1 milliarder kroner.

Dette torget bærer i seg fortellingen om hvor vanskelig det har vært å skape et stort kunstmuseum på denne tomten, skriver vår arkitekturanmelder Erling ...

Og i rom 68 vises bilder og skulpturer fra sentrale kunstnere fra første halvdel av 1900-tallet. Bilder av Pablo Picasso, Rolf Nesch, Asger Jorn og Per Krogh ...

Vi vil skape våre bilder i de former vi har i oss selv, ikke i de gjengse kjente former om fortidens malere har skapt. Men hovedbildet i salen er veket «Mennesket og vilkårene» fra 1935, som er malt av Karen Holtsmark fra Ås. Men Holtsmark var en tydelig forsvarer kunstens nye retning, og ga blaffen i hva kritikerne mente.