Karpe

Ansiktsuttrykkene deres i den første pustepausen sier alt. Kortpustede og dirrende ser Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid utover ...

Dokumentaren «Vegg Vegg Vegg», om Skien-prosjektet, dokumenterer hvordan de to anstrenger seg for å lære seg den korrekte uttalen av alle de 100 deltagernes navn, og hvordan det er dette øyeblikket mange av de utvalgte sitter igjen med som det mest rystende. I et lykkelig og utslitt øyeblikk, før de forlater et kokende Spektrum, ser vi Chirag lene seg hengivent, ikke på sin gamle partner Magdi, men på sangeren Jonas Benyoub, som har preget konserten. Her kunne det vært slutt, med den sentimentale iscenesettelsen av to bemerkelsesverdige figurer og det de føler de har gitt gjennom musikken. Det er vanskelig å komme på noen norske artister som i så stor grad har vært bevisst på betydningen av å entre nye rom som dem. Det er en opptreden som kretser rundt fortellinger om familie - de tar seg en pause for å hilse til dem underveis, noen av dem har flydd hit fra India for å oppleve dette. Det mye omtalte skiftet, vekk fra å forsøke å oversette og tilrettelegge minoritetserfaringer for majoritetslytteren, fremsto som en raus handling: Både for lytterne som opplevde at deres koder og referanser lå i kjernen av en viktig norsk fortelling, men også blant de som med ett måtte jobbe litt mer for å få med seg alt sammen, som ikke støtte på vidåpne dører lenger, ikke lukkede heller, men noe som sto på gløtt. I Oslo Spektrum kan så godt som alle på ståplass uansett hvert eneste ord, enten det foregår på fransk, gujarati, arabisk eller norsk. «Spis din syvende sans» er den eneste låta fra 2012-albumet «Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden», oden eldste låta de gjør denne kvelden. Det var mulig å skvette litt av nyhetene om at stort var blitt til enda større, at de hadde kjøpt seg et faktisk kulturhus, at tre ganger Spektrum var blitt til ti. Det er selvsagt også en stramt regissert og påkostet konsert, med pyroteknikk, konfetti, strobelys og krappe overganger - i noen øyeblikk senker metakuben seg og duoen tar tørner med å vandre oppå taket av den. Karpe er blitt sin egen målestokk. Det intense ønsket om å bety så mye for så mange, koblet med et himmelropende kunstnerisk og kommersiellt markeringsbehov, hvor det er vanskelig å si hvor det ene starter og det andre slutter, fremstår mer og mer som noe som må få en definitiv og gjennomregissert slutt. Før den rørende og bekjennende balladen «Baraf/Fairuz» hører vi utdrag fra en tekst forfatter og journalist Yohan Shanmugaratnam skrev i respons på den samme låta, om migrantenes melankoli og det unge nordmenn føler de skylder en foreldregenerasjon som forbereder seg på å dø i et annet land enn de ble født i. Men det store, begeistrede kollektivet som romsterer rundt i sandkassen forteller allikevel en historie - om liv, og samhold som må feires mens det kan.