Som om hun ikke har gjort noe annet enn å stå på en scene, viser Florence at det er mulig å skape både fest, harmoni og samarbeid når hun avslutter ...
Det er få band igjen fra 2010-tallets topplister som fortsatt holder det gående. Florence og hennes utrolige maskineri er ett av dem.
I sin helhet føles Dance Fever som en intern drakamp i Florence mellom å fortape seg i dansen og å finne redningen i musikken. Dance Fever er nemlig akkurat det en ønsker fra Florence and the machine. I en musikkverden som sårt tørster etter ny input og originalitet, serverer Florence and the machine den samme gamle visa.
Florence Welch. Stor stemme. Stort hår. Store låter. Store forventninger. Det er ingenting som ikke er monumentalt med den britiske artisten som slo ...
Florence viste da også at hun kan kontrollere og manipulere nyansene i stemmen og kontrastene i låtene på en måte som skaper et svært variert konsertsett - selv om det bare er hun, bandet og av og til en lysende storskjerm-måne på scenen. Låter som får lytteren til å føle på livet, døden og kjærligeten gjennom dans og rytme. I det hele tatt iscenesetter hun seg med en slags mytisk kvalitet gjennom hele konseren. Når hun går ut til publikum kjæler hun med ansiktene deres, tar dem forsiktig i hendene, lar dem kjærtegne det lange, røde håret. Ikke at de er harde å be, etter engasjementet å dømme har de ventet utålmodig på allsang, allklapp og store følelser i to år. Når hun synger er hun en virvelstorm.