Saints Row

Vi har tilbrakt litt tid i ørkenbyen Santa Ileso, i Volitions reboot av den klassiske actionserien.

Men en annen del av meg har det faktisk gøy når jeg spiller spillet, og for meg er det tross alt det viktigste. Spillutviklerne har skrudd litt ned for den syke humoren sin og det føles som om de ønsker å lage et litt mer modent spill som passer til et bredere marked, men det triste er at jeg savner de skikkelig dumme greiene fra de gamle spillene. For å pimpe hovedkvarteret ditt med kule ting, bruker du kameraet til å ta bilder av utvalgte ting som er gjemt rundt i byen, og vips så er de i dekorasjonsappen din. Hva med en app som heter Wanted hvor du jakter på menn akkurat som før i tiden i det ville vesten, med den lille forskjellen at de ikke skal fanges levende og det er ingen sheriff som har hyret deg? Selvfølgelig er humoren fortsatt her og der, men den er ikke så vulgær og sprø som før, noe som kanskje sier mer om meg fordi jeg faktisk savner det. I det andre hjørnet av ringen har vi The Idols, som er en gjeng med anarkistiske ravere som liker neonfarger og balltre. Disse tingene skiller seg ut med sin litt blåaktige glød, og jeg lærte ganske raskt at du burde ta opp jakten på disse i de senere timene av døgnet når de er lettere å se. Du trenger bare å se på karakterenes utseende og hvordan menyene tilbys som mobilapper for å forstå hvilken aldersgruppe utvikleren hadde i tankene. Det er som å kjempe mot kloner om og om igjen. DJ Kevin, som ser ut til å være allergisk mot stoff og stadig går i bar overkropp og har en sixpack, er mannen med kontakter. Sist, men ikke inst, har vi Marshalls, som er en stor privat hær med tonnevis av ressurser og våpen for å støtte dem. Disse utgjør selve kjernen i den lille gjengen vår når vi jobber en dag av gangen for å danne et kriminelt imperium og komme oss til topps, og de trengs fordi det ikke er lurt å gå alene, i hvert fall ikke mot andre gjenger.