Det er en menneskelig ting å ha håp. En menneskerett, faktisk. Og jeg har håp, forteller kreftsyke Shabana Rehman (46).
– Vet du hva, det er det ikke. – Det er faktisk veldig avgjørende. Erfaringer blir en del av det mennesket du blir, det du har lært, og hvordan du håndterer ting. Det er å kunne bruke ordet fritt, sier Rehman. Og har vært helt avhengig av ytringsfrihet for å kunne gjøre det, sier Rehman. Rehman gjorde seg bemerket da hun stilte opp i Dagbladet i 2000, kun iført kroppsmaling med det norske flagget. Det kan jeg ikke løpe fra. Derfor synes jeg det er litt morsomt når alle blir så forskrekket. Og jeg har håp. Men vi kan alle bli rammet av sykdom og det er ikke bare jeg som skal reise videre, vi skal alle reise videre en dag. Hvorfor har jeg ikke gjort mer av dette i livet mitt? – Jeg fikk lyst til å kjenne litt på jorda.