Elvis Presley

I denne fantastiske filmen får Luhrmann og Austin Butler får frem fenomenet Elvis Presley så det ljomer etter. Bedre skal du lete lenge etter!

Det at både Elvis og Butler mistet moren sin i 20 årene og begge er litt sjenerte og stille (for ja, elvis var egentlig det), gjør at de passer perfekt for hverandre og har nok latt Butler finne mye av styrken og det indre lyset til å ta for seg en rolle så ikonisk som dette. Hadde de valgt Harry Styles, som også var en av de sterkeste på auditions, hadde vi nok sett på en helt annen film og en helt annen anmeldelse. Det sier litt om hvor synd det egentlig er at man ikke lenger har tid til å legge seg slik i selen for en rolle nå til dags, når så mye skal produseres så fort. Filen inneholder informasjon og blir blant annet brukt til å støtte deg som bruker og til statistikk. Alt fra swing, stepping og karate (noe Elvis var veldig glad i) til stemmecoaching og spesielle timer for å lære signatur-hoftevrikkingen til Kongen. Føle litt av hans kamp og hans talent og kjærligheten han hadde for fansen – rett og slett oppleve FØLELSEN av Elvis – er du kommet rett. For du blir absolutt kjent med hvor fantastisk gøy, kul, lidenskapelig, talentfull, samvittighetsfull, livsglad og god Elvis var i denne filmen, og Austin Butler står for mye av den prestasjonen. Da Covid-krisen forsinket innspillingen gav det ham tiden til å studere Elvis slavisk i over 2 år, for å forberede seg til rollen. Det var en god tid for soul. Litt mer av det han følte heller enn viste, så jeg syns det fungerer godt i filmen. Historien om Elvis sitt liv er også en fantastisk god måte å utforske 50-60-og-70-tallet. Jeg våkner til live i kinosalen når Elvis (Austin Butler) begynner å synge «Baby, Let’s play house».