Ukjent Arving

Tatjana Wirbo levde et tilsynelatende stille, nesten usynlig liv i Bergen, og hadde ingen nære pårørende da hun døde. Men livet hennes hadde vært langt mer ...

Da Tatjana døde i 2013, sørget Tove og Svanhild for at hun fikk en katolsk begravelse, og at urnen hennes ble lagt i sønnens grav. At noen glir gjennom livet uten at vi ser noen spor etter dem, betyr ikke at det ikke finnes spor. - Jeg visste ikke engang at han var død. Hun og Tove følte seg sikre på at Tatjanas navn var kommet opp på sønnens gravstein, og at kommunen eller pårørende sørget for et minimum av stell. Det var aldri noen far inne i bildet, og Tatjana var i full jobb uten noen hjelp til avlastning. Derfor opprettet hun en Spleis for å samle inn penger til å gi Steffen og Tatjana en verdig grav. - Steinen var veltet, og graven var helt overgrodd. Få spor har festet seg i verden, lite er egentlig forandret, verken ved at man var til eller ved at man ikke er det lenger. Jeg forstår godt at hun var litt skeptisk til andre mennesker, jeg ville nok vært det selv, sier Tove Vedøy. Han fikk bo på sofaen hennes et halvt års tid, og barna hennes husker ham som en snill mann som tok dem med på Ulriken og hadde med gaver til dem fra diverse utenlandsreiser. Tatjanas urne ble lagt i sønnens grav, og Svanhild ba om at Tatjanas navn skulle settes på hans gravstein, forteller Tove. Noen liv leves mer i det stille, for seg selv, uten at den som lever det krever så mye oppmerksomhet fra verden utenfor.