Shabana Rehman

Jeg vil skape forståelse om hvordan det er å være dødssyk i Norge og fortsatt ha et ønske om å leve, skriver Shabana Rehman.

Jeg kjenner meg likevel klar til å gå videre med det livet viser meg. Det er slik jeg føler det. Og tanken på at livet aldri kommer til å bli det samme. Det vesenet, den lille jenta som jeg ikke har hatt tid til, men som jeg nå hele tiden vender tilbake til. Et sted faller blikket mitt på nano-kirurgi, og jeg tenker på noe av det første legene i Norge sa til meg. En ro i kroppen om at om jeg må reise videre, så er det greit. Og nok livskvalitet til at jeg har fungert tilnærmet normal og fått gjort ting jeg har hatt ønske om. Da er det det jeg skal. Jeg er i en situasjon hvor jeg er nødt til å søke mot den nyeste dokumenterte forskningen, men jeg merker også at den alternative verdenen åpner seg mer og mer som en tilleggsstøtte. Dagen etter ringer Dagsrevyen og spør om jeg kan komme inn til studio og besøke dem i forbindelse med det. Akuttinnleggelser, hjemmesykepleiere som gjør sitt beste og kommer hver natt og gir meg intravenøs væske og næring slik at jeg ikke sulter i hjel. Med alt jeg eier pakket inn i flytteesker, i en sveitservilla med sjel, kjemisk fritt for Ikea eller noe som helst som ligner forbrukssamfunnets varer.