Marilyn Monroe

«Blonde» er ingen vanlig biografisk film om Marilyn Monroe. Det er et marerittportrett av berømmelsens bakside og en kvinne som får sjelen vridd på vranga ...

Det er ingen audition, det er et sammenbrudd, og det er ikke minst en hyllest Monroe som skuespiller, i et miljø der alle vurderte henne ut fra utseende. Den fordomsfulle Miller er selvsagt ikke overvettes begeistret av at «bimboen» Marilyn Monroe sitter på en lesning av et av hans stykker, og lar seg ikke «forføre» før hun dissekerer hans «Magda» og ser tvers gjennom hans egen dramatikk på en måte han selv ikke makter. Men mest av alt er dette Ana de Armas film, i en uredd, blottstilt rolle hvor hun menneskeliggjør den dype avgrunnen mellom Monroes blendende og forførende smil og Norma Jeans ustoppelige tåreflom fra kilder bunnløse av fortvilelse. Norma Jean endte i sitt eget fengsel, i blitslampenes nådeløse flerr og blant «portvoktere» som leker med henne som et verdifullt bytte med begrenset holdbarhet. Billy Wilders «Noen har det hett» er et mareritt, både innspillingen og premieren, som blir et kunstnerisk høydepunkt i hvordan Dominik blåser opp den klaustrofobiske følelsen Norma Jean har av å være bundet til forventningene som møter Marilyn Monroe. Men den er også full av vakre tablåer, ulmende atmosfærer og hint til ikoniske fotografier og visuelle framstillinger av Marilyn Monroe som bidrar til viske ut avstanden mellom Dominik og Joyces fiktive tolkninger og virkelighetens arkivmateriale. Filmen «Blonde» tar oss fram til dette øyeblikket med et nådeløst og nesten udelt deprimerende blikk på mennesket Norma Jean vel så mye som på stjernen. Den er dels eksplisitt, og den er «vanskelig» å få grep om. For det såkalte «arthaus»-publikummet er det derimot svært mye fascinerende å gripe tak i, mens den som er opptatt av at alle detaljer skal stemme når man portretterer en historisk kjent person, trolig vil rase lenge før scenene hvor Norma Jean Baker, eller Marilyn Monroe, har trekant med Charlie Chaplin Jr. Monroe var sexobjektet som filmindustriens mektige begjærte og krevde som belønning før kontraktene kunne skrives under, som selv en president inviterte til hotellsengen for åpen dør ut til staben i filmens kanskje vondeste scene. [«Killing Them Softly»](https://www.dagsavisen.no/kultur/2012/11/01/snakker-mer-enn-de-skyter/)) i kjent stil skapt en film som er mer en tilstand enn en historie, mer en visjon enn et portrett. Det er en film som vil dele vannene av ulike årsaker.