Scorn

Her ble spillet veldig godt beskrevet som et veldig stilistisk spill, med en litt deprimerende og dyster atmosfære. Dette kan jeg bekrefte selv etter å ha spilt ...

Det er ikke for alle, og som nevnt syntes jeg det også var vanskelig å holde ut i lengre økter. Hvis du vil ha et mer optimistisk spill, hvor spillet faktisk hjelper deg med å forstå det og historien, så er ikke dette noe for deg. Det gjennomsyrer alt i spillet, og sammen med den gråbrune tonen som alt har, er Scorns verden ganske ubehagelig å være i. Det blir ikke bedre senere i spillet, hvor det også er fiender som gjenoppstår etter en stund etter å ha beseiret dem i utgangspunktet. Man får fort følelsen av at alt er organisk, da det er pulserende vegger og alt er dekket av slim og gørr. Etter bossen må granatkasteren brukes flere steder for å løse gåtene i spillet, noe som er oppfinnsomt og kult. Dette er ganske kult, og jeg likte å løse de stadig vanskeligere oppgavene spillet kastet på meg. Jeg skulle finne det jeg tror er et egg, med en forkrøplet og sammenpresset skapning som ligger og stønner. Det er et stilistisk valg, og jeg respekterer det, men for meg gjorde stemningen bare hele opplevelsen ganske deprimerende. Selv hadde jeg vanskelig for å bli motivert til å utforske denne groteske verden av samme grunn, siden verden er veldig, veldig deprimerende og ikke spesielt kul å være i. Scorn er en helt annerledes opplevelse, og det har tatt Ebb Software mange år å ferdigstille spillet som jeg har spilt på PC. Jeg hadde også det problemet da jeg startet spillet at jeg ikke klarte å finne ut av den første gåten.