Avatar

André er dypt imponert over James Camerons retur til Pandora, der de gigantiske romsmurfene ser bedre ut enn noen gang.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at The Way of Water er en av de flotteste filmene jeg noen gang har hatt gleden av å se på det store lerretet. The Way of Water er på mange måter et fint ekko av sin vellykkede forgjenger, men på mange måter er den også en raffinert forbedring på flere fronter. The Way of Water er en audiovisuell drømmeverden med enkle premisser, men også med det store løftet om å fortsette å utforske Pandoras vakre økosystem. Det er her filmen er på sitt aller beste: når karakterene bare prøver å tilpasse seg et liv utenfor sin komfortsone. Hvorvidt The Way of Water er en bedre film enn hiten fra 2009 er vanskelig å svare på i skrivende stund. Det blir litt rotete mot de siste tjue minuttene for Cameron, som vanligvis er så stram med historiefortellingen sin. Det er definitivt den mest imponerende «blockbuster» jeg noen gang har sett, for her smeltet hjernen min over det faktum at dataanimerte romsmurfer kunne se så bra ut. Det føles som at man selv flyter rundt med karakterene i det utenomjordiske havet og svømmer blant de mystiske bølgende. Dette fører til at Jake Sully blir mer en krigsgeneral enn en far, som så tvinger han, Neytiri og resten av Sully-klanen til å flykte til en vannstamme. Jeg må innrømme at det var litt vanskelig å venne seg til HFR-scenene i starten. Det er tøft å være leder nå man også har rollen som mentor, som klippe... I The Way of Water oppdrar han intet mindre enn fem slyngler, hvorav to skiller seg ut: den ene er Graces datter Kiri, som ble født ut av mystiske omstendigheter, og den andre er menneskevalpen Spider som tror han er Na'Vi.