Close

Lukas Dhonts Close (2022) er en taktil coming of age tett på hud og sanselighet, men et formanende filmspråk står i veien for spontan innlevelse.

Det hele er sårt og vakkert, men også i overkant formanende. Og dette er kanskje filmens største problem: Tapet av en barndomsvenn er skjellsettende i seg selv. Men jeg hadde ønsket at den viktige historien ble formidlet med flere tullete og banale påfunn som så ofte er en del av dyp sorg og smerte. I Girl har familien på tre flyttet til en ny skole, ny jobb og ny leilighet, men for Lara gjør det ingen forskjell. Og fordi denne boka er skrevet med så mye vilje til liv, så mye sult etter kunnskap, blir tapet av venninnen desto tristere. Elevene busses tilbake fra en skoletur til stranden og samles i gymsalen. Dhont er dessuten spesielt god på å avdekke ubehaget i spillet mellom unge mennesker, som i en friminuttsscene der en av jentene spør Léo og Rémi om de er kjærester, og Léo nekter. I den grad balletten gjør Lara mer eksponert – i hvite tights og babyblå drakt kommer de smale hoftene og det flate brystet til syne; en stram knute i håret tydeliggjør linjene, nakken, halsen – blir hockeyen for Léo en inngang til konformitet og tradisjonell (amerikansk) maskulinitet. Rémi på sin side er mer standhaftig, trassig på en annen måte, og blir dypt opprørt og såret når han skyves unna. I hockeydrakten blir den spinkle kroppen bredskuldret og robust. Uten at det er direkte hån, er det tydelig at foreldrenes fordommer allerede har plantet seg i den yngre generasjonen. Den intense spenningen mellom guttene er åpenbar, men ikke språkliggjort eller definert – og for en befrielse det er!