Atomic Heart

Mundfish tar en sprekk på et BioShock-stil spill med denne actiontunge tittelen satt i et alternativt Sovjetunionen.

Heldigvis er hansken i det minste nyttig som et verktøy, og kan brukes til en av mange evner, inkludert telekinese og frostangrep, som er nyttige for å samhandle med verden og bremse fiender, noe som riktignok lindrer og gjør kamp og litt morsommere - selv om det på ingen måte er en komplett løsning. Det vil sannsynligvis ikke overraske noen å høre at et spill av Atomic Heart's størrelse også har sin rettferdige andel av feil og klumpete designfunksjoner, for fra det jeg har opplevd gjør det. Og jeg sier dette da det er klart at Atomic Heart ønsker å være mer som BioShock 1 og 2 så gjør det Infinite. Det er flatt, kjedelig og får deg alltid til å sukke av skuffelse når en av de to sier noe utrolig dumt og dumt som minner om Duke Nukem. Forhåpentligvis om Mundfish kan stryke ut noen av disse problemene på oppløpet frem til lanseringen, fordi det virkelig er mye å elske med dette spillet. Du kan ikke sprinte, du forventes egentlig ikke å kjempe mot alle robotene (selv om du kan hvis du vil), og spillingen er designet på en slik måte at den ikke føles så jevn og flytende som andre FPS-titler. Atomic Heart's world of Facility 3826 er uten tvil en av de mest kreative spillverdenene jeg har kommet over til nå, og selv om den minner veldig om BioShock (spesielt den flytende byen Columbia i BioShock Infinite , noe som er ironisk fordi dette er et spill forankret i kommunismen, mens Columbia handler om kapitalisme og den amerikanske drømmen), kan det ikke benektes at teamet på Mundfish virkelig har latt sine kreative juice flyte for å lage dette slående videospillet. Likevel er verden imponerende å se på og vandre rundt, selv om den egentlig ikke ber om å bli utforsket. Det er tregt og frustrerende, og det føles som om du alltid kjemper mot spillet for å presse hovedpersonen P-3 (også kjent som Major Nechaev) til å være mer en generisk og spennende actionhelt. Men det er her ting begynner å falle fra hverandre i Atomic Heart i mine øyne, da makroen i dette spillet, de bredere og mer innflytelsesrike delene, alle er veldig gode, men mikroen, de små detaljene som er relatert til selve spillingen, har en tendens til å slite. må åpnes for at du skal skaffe deg minimale mengder ressurser) det hele bare moser inn i en opplevelse der jeg ikke føler meg begeistret eller lokket til å forbedre mitt eget utstyr. Det er, uten en skygge av tvil, veldig BioShock, og jeg har absolutt ingen gripes med det overhodet som verden og historien er utmerket.