Empire of Light

Dette er første gang James Bond- og «1917»-regissør Sam Mendes har skrevet filmmanus på egen hånd, noe som ikke nødvendigvis er hans sterkeste side.

Siden vi ser Stephen gjennom øynene til Hilary er han så håpløst idealisert, konturløs og fri for menneskelige svakheter at jeg i fullt alvor mistenkte at Sam Mendes ville dra en «A Beautiful Mind» – der Stephen viste seg å være en oppdiktet fantasifigur manet opp fra Hilarys psykiske problemer, og at dette kjærlighetsforholdet bare utspilte seg i hennes splintrede sinn. Det hjelper dessuten at filmen er utstyrt med et nok et melankolsk musikkspor av Trent Reznor og Atticus Ross, som ser ut til å ha blitt straffet for sin produktivitet ved å bli glatt oversett av Oscar-akademiet i år. Hilary forteller legen at hun er omgitt av venner og familiemedlemmer hun kan snakke med, og har ingen problemer med å sove – noe vi raskt finner ut er langt fra sannheten. Alt forandrer seg etter at kinoen ansetter sjarmøren Stephen (Micheal Ward) som ny billettkontrollør; en annengenerasjons innvandrer med foreldre fra Trinidad og stor sans for ska-punk. Den mesterlige filmfotografen Roger Deakins har mottatt nok en velfortjent Oscar-nominasjon (filmens eneste), og forsikrer at «Empire of Light» om ikke annet ser helt utsøkt delikat ut – og virkelig lever opp til tittelen. «Empire of Light» har et mer beskjedent format, og en fiktiv historie – men er inspirert av regissørens mor Valerie, og hennes kamp med psykiske problemer under sønnens oppvekst.