Ramadan

Fastemåneden ramadan er en sosial måned for det muslimske fellesskapet, men gleden kommer med en kraftig bismak.

Da er det kanskje ikke så rart at man som en utsatt minoritet - og tidligere terrormålskive - er bekymret. Og dette sjansespillet har jeg, som utsatt norsk muslim, store vanskeligheter med å svelge. Demokratiet Norge er avhengig av at borgerne har tillit til styringsmakten. Støtt og stadig hører jeg, fra både nære og fjerne bekjente, at de er blitt utsatt for åpenlys diskriminering, kun fordi de er muslimer. I år er første gangen moskeene åpnes for fullt, etter en tre år lang pandemi. Etter terrorangrepet i Al Noor-moskeen i Bærum utarbeidet regjeringen en handlingsplan for å forebygge fremtidig terror mot muslimer i Norge. Programmet kaster lys over det høyreekstreme miljøet i Norge, og journalisten spør: «Er det en fare for et nytt terrorangrep i Norge?», hvorpå kilden svarer: «Ja, spørsmålet er ikke om det kommer til å skje, men snarere når.» Selv om vi mangler statistikk på islamofobi og diskriminering av muslimer, utelukker ikke det at problemet faktisk finnes. Utenom det religiøse er det også en måned hvor muslimer samles rundt matbordet ved solnedgang og til felles bønn i moskeen. Det er dypt urovekkende at jeg tolker politikernes holdning til islamofobi som likegyldig. Hvorfor må jeg, som lever i et åpent og tilsynelatende trygt demokrati, uroe meg for om jeg kan praktisere religionen min i fred? Som muslim og norsk statsborger blir jeg oppriktig opprørt.